presseomtale

All About Jazz, om Love, The Blues
«Immigrantvisa» is a slow, minimalist and somber duet, where each note—and the silences between those notes—has equal importance and emotional impact. The somber atmosphere is exchanged for a more hopeful mood on the playful Christmas dance, «Flesh Made Song,» as well as the passionate trio improvisation, «In The Beginning Blues,» where Opsahl’s clarinet represents the voice of an ardent preacher. And on the heartfelt and majestic conclusion «Love Distance,» Opsahl and Gustavsen manage once again, with minimal like-minded gestures, to have an uplifting emotional impact. Eyal Hareuvenis anmeldelse av Love, the Blues i Allaboutjazz.com 2009

Nettavisen Puls om Improvisions
Han får … klarinetten til å låte som flere titalls forskjellige instrumenter, avhengig av hva slags stemninger han ønsker å formidle. Han kan dette hornet ut og inn og vet å benytte seg av det. Samtidig er han også med på å sette klarinetten inn i modernistisk ramme. Nettavisen Puls 2005.

Dagsavisen om Improvisions
Ein klarinett kan ein tale gjennom på mange måtar, og setje saman på andre. Alt dette tar Opsahl i bruk, mens han også lar barndommens spennande minne om det første klarinetten inspirere. Improvisasjon er ingen spøk. Du er fri, og full av idear og visjonar. Rett som det er spring det ut i den vakraste melodi. «Improvisions» er som eit stort målarstykke. Her blir det fine fargar av det. Roald Helgheim, Dagsavisen

Aftenposten om Indigodalen
Ja, vi fornemmer Gudbrandsdalens folketoner, pulsen av New Orleans, de vestindiske øyers varme og den jødiske klezmermusikkens glede. På veien møter vi lekens uskyldige glede, ettertenksomhetens ro og troens og kjærlighetens spenningsfelt. Sannelig lykkes han til fulle med sin intensjon. Et medrivende og tankevekkende gladprosjekt, slik god folkemusikk kan være. Både til dansen, men også for sjelens velvære. Anmeldelse av Indigodalen Aftenposten.

Nettpuls om Indigodalen
Carl Petter Opsahls ferskeste bidrag til at grenser mellom forskjellige slags musikalske uttrykk skal brytes ned, er såvidt jeg kan skjønne Opsahls definitive beskjed om at han har funnet sitt eget musikalske ståsted – et mål de aller fleste av hans kolleger bruker ei hel livsreise på å prøve å finne fram til… Alt dette setter Opsahl sammen til ei stuing, eller gumbo som det vel heter i NO, som han er helt aleine om, og som swinger og groover noe så vederstyggelig. Anmeldelse av Indigodalen i Nettpuls. Les hele

Dagsavisen om Indigodalen
Grenselaust og vakkert. Carl Petter Opsahls «Indigodalen» er ei perle av ei plate. Jazzmusikaren og teologen… har laga folkemusikk han har skrive sjølv, inspirert av ein dal utan grenser av noko slag. Roald Helgheim om Indigodalen i Dagsavisen.

Aftenposten om Caledonia Jazzbands Creole Nights
Orkesterleder Carl Petter Opsahl, klarinett, og Håkon Gjesvik, piano, bidrar til å gjøre en glad calypso som «Trinity» enda gladere, og flere andre av sporene oppleves som skikkelige gledesspredere. Vakkert lyder forøvrig tittelmelodien, signert Opsahl selv. Aftenposten 13.08.1997

Konsertanmeldelse Aftenposten
I overkant av ett tusen mennesker nøt tilværelsen i sommervarmen med et Caledonia Jazzband som ikke sviktet sitt publikum. Klarinettisten Carl Petter Opsahl flettet til og med inn noen bulgarske vendinger i tradisjonsjazzen, uten at det voksne publikum satte noe fast i halsen av den grunn. Aftenposten 08.08.96

Alternativt nettverk om Anders Roggs Where Waves Come to Die
Og når stykket utvikler seg til en duett mellom Sinikkas [Langeland] stemme og Carl Petter Opsahls klarinett, ja da er det balsam. «Naken kirke» byr på et annet interessant møte — nemlig mellom Opsahls klarinett og Zotoras dyriske didjeridoo. Og vi syns vi ser Nøkken, tusser og troll i den nakne kirka. Alternativt Nettverk, mai 1996

Konsertanmeldelse i Finnmark Arbeiderblad
Samme hva værgudene fant på, kunne de ikke overdøve stormende sang og spill fra Ludmilla Hansen, Andreas Fliflet og Carl Petter Opsahl. Eller den stormende applausen etterpå. I levende lys ble det fremført en interessant og annerledes konsert for øyfolket. Annerledes, for her var det klarinetten som spilte hovedrollen. Blå og varm på samme tid. Finnmark Arbeiderblad 03.02. 1996

Musikkmagasinet Lira om Chateau Neuf Spelemannslag, Spell
Med trevande nyfikna öron (om man kan säga så) lyssnade jag på de tre första spåren. Et långsamt förspel på klarinett, som växer til Faut-Marits polska från Älvdalen. En svängig norsk «funkhambo» – och sedan Ringereven. Och där var jag fast. Tills jag kört in Carl Petter Opsahls reinländer hjälpligt på fiol fick övriga 14 låtar vänta. Men det är inte bara Ringereven som är bra… Lira nr 3 1995

Bergensavisen om Chateau Neuf Spelemannslag, Spell
Den utradisjonelle instrumenteringen gjør «Spell» farverik nok i seg selv — uten andre fiksfakserier enn for eksempel Carl Petter Opsahls deilige klarinett og altsax. Bergensavisen 09.04.1995

Konsertanmeldelse, Glåmdalen
Carl Petter Opsahl hadde skrevet alt eget materiale som ble fremført i konsertdelen. Han er en meget dyktig musiker som skriver flott og intelligent musikk. Inspirasjonen kommer fra mange kilder. Garbarek er umulig å komme utenom, men det var hentet friskt fra klassisk, jazz, latin og mye mer. Konsertanmeldelse i Glåmdalen 26.11.1991

Aftenposten om Caledonia Jazzbands Walkin’
Min favoritt blant solistene er klarinettisten Carl Petter Opsahl – ikke til forkleinelse for de øvrige. Uhyre stemningsfullt lyder bassklarinetten i hans egen komposisjon «You» , og Jelly Roll Morton ville frydet seg over orkestrets versjon av hans «Big Lip Blues» . Aftenposten 12.09.1987

Aftenposten om Caledonia Jazzbands Moods of New Orleans
Den som efter min mening står for sterkeste innsatsen, er Carl Petter Opsahl, som spiller i beste Albert Nicholas tradisjon, med skikkelig trelåt i klarinetten. Positivt frigjort fra George Lewismodellen lyder instrumentet varmt og innsmigrende i gode, gamle «Chloe» , mens han heller ikke har problemer med tempoet i «Original Dixieland Onestep» . Aftenposten 12.03 1986